Jeg er langt fra den beste der ute, men jeg var god.
2020 skulle være mitt år.
I 2019 dro jeg Norge rundt (følte jeg) for å trene med forskjellige mastere. Jeg ønsket inderlig å sette fotspor. Skape et navn for meg selv.
Det gikk ikke.
Like før svartbelte graderingen min i TKW gikk både menisk og korsbånd. Dårlige luft, ingen pauser og intense treninger. Jeg var dum å sparte ikke på kreftene mine, og når du er sliten skjer det feil.
(Dårlig oksygen opptak=større sannsynlighet å bli sliten å gjøre feil)
Vil du vite hvordan det føles å snappe menisken rett av?
De første minuttene var ikke ille, grunnet adrenalin. Jeg trodde noen hadde slått meg bak kneet for å få meg til å falle. For å være morsomme, men hadde det bare vært så positivt. Der lå jeg. Midt på gulvet. Sagte sprer den stikkende smerten seg og tårene begynte å presse på. Kneet skifter farge. Det blir blått. Da skjønte jeg fort at idrettskarrieren min kommer til å få en stopp.
Jeg ønsket å satse, men drømmen min ble knust.
Fra å gjøre sparke kombinasjoner med hopp og sprett uten problemer, til å plutselig sitte i rullestol. Det var psykisk tøft. Jeg har alltid passet på meg selv. Klart meg selv, men nå måtte jeg spørre de rundt meg om hjelp. Det er ikke flaut, men jeg følte meg plagsom. Og den følelsen kommer jeg aldri til å glemme.
I 2021 tok jeg dermed livet mitt tilbake, men det er en annen historie.
–?Meg på krykker som for strike på bowling?–
For deg som er interessert i kampsport, men ikke har mulighet til å drive aktivt med det.
Jeg har drevet med kampsport i 16 år og vært instruktør i 4år. Kunne du tenkt deg en kampsport inspirert treningsplan? Da kan jeg hjelpe deg, hvis du tillater meg.
