For meg er bursdagen en rekke mørke dager som faller på den 16.03 hvert år.
Mitt største ønske har alltid vært å ha en fin feiring. 2 av 22 forsøk har jeg sluppet å  være lei meg og ensom på bursdagen min. Mange har sikkert allerede sluttet å lese å synes dette er tull, men for meg er det virkligheten og er sårt tema.

Jeg er adoptert så å lære seg norsk kom ikke naturlig for meg. Når de andre ungene lærte mer avanserte ord satt jeg igjen med nivå 1 og fortsatt strevde meg igjennom første side. Tror dere jeg var populær? I barnehagen ble det bestemt at det ikke var noe poeng å feire meg, fordi jeg kan ikke norsk og ikke har jeg venner.
Jeg tror min første bursdag var i 2 klasse. Venner hadde jeg fortsatt ikke, så vi inviterte hele klassa. Hukomelsen er litt øderlagt, men alt jeg husker var at det ble en katastrofe og jeg ble kjeftet på å bedt om å roe meg ned flere ganger. 
Siden jeg ikke klarte å oppføre meg ble det ALDRI en barnebursdag igjen. 
Jeg trodde ikke de mente det bokstavlig.

Grunnet mangel på bursdag har jeg fått et rart forhold til dagen min. 

Personlig har jeg ikke så mange venner fordi jeg fokuserer på å ta vare på de få jeg har. I tillegg er vi voksne (på papiret) og livet kommer i veien for mange, men jeg er oppvokst under kontroll. Å kunne løsrive meg å planlegge noe SELV betyr mye for meg. Hvis du ikke er oppvokst i et kontrollerendehjem, kan det være vanskelig å skjønne følelsne jeg sitter med.

Barnet inni meg fikk aldri en mulighet til å være et barn.Alt jeg gjorde ble hakket på. Klærne, sminken, tomboy, for mye energi, dansing etc.  Jeg er en voksen som jager etter barndommen jeg aldri fikk. Mange synes jeg er så voksen av meg. Jeg er ikke voksen. Jeg er dressert til å reagere på den måten. 

For meg er denne dagen noe jeg vil markere. Ikke fordi jeg MÅ feire bursdagen min, men barnet i meg trenger sårt å vite at noen vil feire meg.