Den skumleveien fra x til y (intervju)

I dette intervjuet snakker jeg med en som biologisk er født kvinne, men føler seg utilpass i egen kropp. Vedkommende har kommet ut som trans og takket ja til å bli intervjuet. Vi får et lite innblikk i hvordan det er å være trans via hans øyne.
For sensetive lesere anbefaler jeg å krysse ut. Denne personen snakker om vonde følelser som kan aktivere triggere. Vi går inn på tema som: mobbing og selvhat

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.
Bilde av meg siden intervjuet er annonymt

Siden du skriver som annonym, ønsker du dele noe om deg selv?
Alder,bosted, hobbie eller noe annet?
Jeg er født i 2003 og oppvokst i Brumunddal. I 2020 flyttet jeg til Hamar. Hobbiene mine har i alle år vært dans. Klassiskbalett spesielt, men jeg har gitt meg nå. For tiden leser jeg en del. Spesielt DC comics. Slade wilson/deathstroke er en av mine favoritt karakterer. I tillegg er jeg glad i krystaller.

 

Vi starter fra starten

Du er biologisk født jente, men du har endre navn og pronomen. Mange har en tankegang at du en dag bestemte deg for å være gutt, men det er ikke sant.
Kan du fortelle litt om hvordan du har følt deg som barn/ungdom og frem til du kom ut?

Først å fremst: jeg har autisme.
Sosiale regler som gjelder kjønn og språk har alltid vært vanskelig for meg å skjønne. Jeg følte meg som meg selv, og når folk sa i barnehagen og tidlig i skolegangen at sånn jeg følte meg betydde at jeg var jente, tenkte jeg ikke så mye over det før jeg kom i puberteten. Jeg stusset likevel på noen ting. F.eks når folk sa «du må bruke kjole», tenkte jeg ikke så mye over det, men hvis folk sa «du må bruke kjole fordi du er jente».Det fikk meg til å reagere, fordi det veldig lite mening for meg. Når folk sa jeg kunne eller ikke kunne gjøre ting basert på kjønnsroller. Så jeg følte at noe var galt, men hadde ikke kunnskap eller ord til å skjønne hva. Når jeg kom i puberteten følte jeg veldig på at alt var veldig ille. Kroppen forandra seg.  Guttene i klassa begynte å kommentere på alle jentene, og alt var veldig kaos for meg. Jeg følte hver gang noen kommenterte på meg, skrek alt i meg NEINEINEI.

Når jeg var 10/11 måtte jeg klippe håret rundt øret pga hadde en infeksjon som ble irritert av håret. Folk begynte å spørre om jeg var jente eller gutt. Hver gang jeg svarte jente føltes det ut som om noe i meg røk.  En dag  svarte jeg: gutt. Fordi jeg begynte å bli lei  at folk spurte. Det føltes riktig å si gutt, som var ganske skummelt å føle på.
Familien er veldig religiøs (Kristne) og jeg hadde en trans bestemor. Jeg visste hva folk sa om henne. Bestemoren min kom ut da jeg var 4år, så jeg visst om hu en god stund. Det var vanskelig å skjønne hva som føltes galt med meg, men jeg begynt ikke å skjønne det før jeg var typ 14-16. Jeg hadde en misstanke når jeg var 10-12 år.  Da jeg var 12 var jeg ganske sikker på at jeg var trans, og brukte de neste 3 årene på å prøve å akseptere meg selv. Det var ganske vanskelig siden vi ikke hadde noen kontakt med bestemoren min som var trans og jeg visste ikke hvorfor.
(trodde det var fordi hu var trans, men lærte senere at det handlet om arv)
Resten av familien min og miljøet jeg vokste opp i viste tydelig misnøye til alt som hadde med LGBTQIA+. Jeg kom ut som biseksuell når jeg var 14år, for å teste hvordan folk så på det. Jeg fikk masse negativitet tilbake. Fra familie og venner. Likevel, bare et år senere da jeg var 15 bestemte jeg meg for å komme ut som trans. Jeg hadde hatt noen veldig vanskelige år med masse skam og traumer og ville få det overstått.

Dagen jeg skulle komme ut.
Jeg kom opp fra rommet mitt og skulle si det til moren min Det  første hu sa før jeg rakk å åpne munnen min var: broren din har kommet ut som trans, og at det bare var for oppmerksomhet. Hu sa mye annet negativt også, men alt jeg hørte var at jeg var «feil». De neste to og et halvt årene brukte jeg på å hyper feminisere og seksualisere meg selv for å bevise at jeg tok feil.  Det var helt jævlig, og dissosierte det meste av dagene. Broren min fikk lite støtte av familie og venner og jeg hørte hva alle sa, og visste de kom til å si det samme om meg. Jeg var relativt *androgyn da jeg var unge, men fikk et veldig usunt forhold til femininitet og spessielt håret mitt. Samtidig nektet jeg å spille jenteroller når jeg gikk på teater, og kjempet for å spille prins eller natur i balletten. Jeg klipte det langet håret mitt kortere like før eller rett etter pandemien startet, og det var en enorm lettelse. Samtidig var jeg livredd, fordi jeg var redd folk skulle se at jeg var trans. Så jeg farget det i panikk, og hadde noen måneder med overtenking om alt. I januar 2021, kom jeg inn på et rehabiliteringssenter for den kroniske sjukdommen min. Der fikk jeg en pause fra alt det jeg hadde hjemme, og innså at jeg kunne ikke leve som jeg gjorde. Hadde allerede tenkt og prøvd å ta livet mitt flere ganger, og visste det var bare sånn det kom til å ende hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg kom ut til familien min først, så lærerne mine, dermed de nærmeste vennene mine og klassen, og til slutt «resten av verden» i februar 2021.
Viste du tegn som liten at du ønsket å være noen andre?

Jeg tror det tydeligste tegnet var at jeg prøvde å være *androgyn, og nektet å spille jenteroller da jeg gikk på teater. Jeg prøvde å ta opp at jeg ikke følte meg tilstede eller okey på jentedoer/garderobe, men var ingen som skjønte hva jeg prøvde å si.
* (Androgyn= tvekjønn)

Hvordan har det vært å vokse opp som kvinne? 
Garderobe, kjønnsroller i hverdagen, er det noe du ikke kunne gjøre fordi du var jente? Var du mye med gutta?

Det var helt for jævlig. Jeg følte meg ekkel og at jeg ikke burde være til stede. Jeg hadde ca like mye jente og gutte venner men etterhvert ble jeg redd for at folk skulle tro jeg var trans hvis jeg hadde flere guttevenner, så holdt meg til jenter. Samtidig er jeg veldig feminist, og kompenserte frykten min med det. Ingen kunne si jeg måtte eller kunne ikke gjøre noe fordi jeg var jente. Samtidig fikk jeg mye hat på en måte? Fordi jeg danset ballet og jaktet. Eller ikke brydde meg så mye om utseende (femininiteten) som jentene i klassa.

Jeg kjente deg som kvinne og året etter kom du ut. For meg er det intressangt å få frem tankene/følesene dine. På et år gjorde du en stor forandring. Det må ha vært skummelt, intenst og kanskje forvirrende til tider?

For meg var det værste å komme ut, og det var også den største forandringen. Men det er egt ikke «stort». Jeg byttet navn og pronomen og klesstil. Det er egt en relativ liten forandring når man først tenker på det. Alt annet gikk veldig sakte. Jeg fikk ikke hormoner før ett år etter at jeg kom ut, og det er likevel mange år fortere enn andre, bare fordi jeg gikk privat i stedet for riksen. Noe annet er at folk sier fortsatt feil navn og pronomen.

Hvordan er forholdet ditt med Familien? 
Har det endret seg etter at du kom ut? (Noe spesielt de evt gjør bra/dårlig du vil fortelle om?)

Foreldrene mine prøver å støtte meg, men merker faren min sliter veldig med å akseptere det.Mange i familien min har flere tanker og meninger. Noen av dem prøver fortsatt  å endre meg «tilbake»  Det beste man kan gjøre er bare å høre på den som er trans eller jobber innenfor det, og ikke alle andre (politikere, religiøse folk osv) .

La oss spole litt frem til nå tid

Mange er trangsynte, og mange stiller spørsmål fordi de genuint lurer. 
Hvilket spørsmål burde vi styre unna?
Hvilket spørsmål har ovverasket deg mest?
(negativt og positivt)
Er det et spørsmål som har satt inntrykk på deg/fått deg til å tenke?

Aldri spør om hva man skal gjøre med kroppen. De månedene etter jeg kom ut spurte folk «skal du fjerne puppene» «skal du operere så du får pikk» «skal du ta hormoner» og det er veldig privat og upassende å spørre om. Fikk spørsmål både fra de som kjenner meg og folk som nesten ikke visste hvem jeg. Jeg hadde aldri spurt cis folk om de skal ha silikon i bryster, ta ekstra hormoner fordi de er for korte, om de burde trene for å få en mer maskulin/feminin kropp osv. Folk skjønner at sånn spørsmål er upassende, men når folk er trans er det som normene ikke gjelder.
Det er ganske fucka. En annen ting jeg ikke liker: hvorfor tror de som ikke er trans de kan uttale seg om translivet? Du/dere vet ingen ting om hvordan jeg føler meg, med mindre du er trans selv
Noe av de viktigste tingene å tenke på er at for den som er trans, det her foregått i flere år (mest sannsynlig). Bare fordi det går «fort» for de rundt den som er trans, gir det ikke noen rett til å si at den som er trans ikke må skynde seg, at der spiller ikke så stor rolle, man kan ikke gå så fort frem. Det er bare egoistisk og slemt. Samme med å si at når man kommer ut må man «forvente motstand». Den motstanden er dødstrusler, voldtektstrusler, andre voldstrusler og at det faktisk kan skje. Folk tror de som er trans ikke kom ut før nettopp pga de vet mange kommer til å være djevler mot de.

Hvordan er skolehverdagen din?

Du møter folk som kjente deg som en annen. Respekterer folk deg føler du? (hvorfor/hvorfor ikke?)

Jeg byttet skole fordi de i klassen min ikke respekterte meg og la igjen lapper om meg som «gå og dø, jævla transe» osv, samt spredde rykter og kommenterte på kroppen min etter jeg sa hva som var greit å si eller ikke. På den nye skolen min er det ingen som kjente meg da folk trodde jeg var jente, men de vil ikke respektere meg uansett. Jeg blir aldri kalt han og Julian, bare hun og Julie, julia, juliane, juliana. Noen har funnet ut av *deadnamet mitt, og bruker det i stedet for. Får heller ikke noe hjelp av de fleste lærerne til å slå det ned.

Deadnamet=Fødenavnet hans.

 

Jeg vil gjerne få et lite innblikk i kjærlighetslivet ditt! 

Da er første spørsmål og du har en kjæreste. (kjønn?)
Har ikke kjæreste

Hvis svaret er nei, har du lyst på en kjæreste? 

Ja, har det, men er veldig vanskelig å finne noen som respekterer meg, spesielt på det stadiet i transitioningen min som jeg er nå.

Hvordan går du frem når du er på jakt? Er det en spesiell app? Er du ærlig fra starten av om deg og dine valg? Har du vært på en date der vedkommende forlater deg grunnet sannheten? 

Føler du det er vanskelig å finne noen som ser forbi kjønnet ditt og ser deg? 
(gjelder når du var “kvinne” også) 

I starten var jeg på flere dating apper, bl.a. Tinder, Grindr, bumble, cupid osv. Det er nesten ingen som tror noe annet enn at jeg er trans, så trenger ikke tenke på om jeg skal si noe om det eller ikke. Folk sa enten at jeg skrev inn feil på kjønn og navn eller så sier de at de skal vise meg at jeg fortsatt er jente, smh. Igjen så er det mange som sier noe lignende som «det er sexy at du er trans» som bare føles ekkelt å høre. Samme med «jeg er ikke homofil men jeg kan ha sex med deg siden du ikke er heeeeelt gutt;)» og tror det er et kompliment. Veldig mange som er bicurious eller «for det meste straight» som vil date/ha sex med meg fordi det er «trygt». Har snakket med veldig mange, men har ikke vært en eneste en som ikke har fucket opp og vist at de egt ikke ser på meg som gutt og egt ikke respekterer meg.

Har du noe du ønsker å si som du ikke føler jeg har fått frem i intervuet?

Vet det er mye jeg har tenkt på før dette intervjuet men kommer ikke på noe mer nå. Du kan godt spørre hvis der er noe som ikke ble forklart godt nok.

Tilslutt: har du noen ord til leserene? 

Mange foreldre sier det er viktig å stille kritiske spørsmål til barn som er trans, men det er bullshit, Det viktigste er å støtte, siden de som er trans får nok kritiske spørsmål fra leger, psykologer og evt de på riksen fra før av. For ikke å snakke om de som tror de har en rett til info bare fordi noen er «annerledes». Og det er en annen ting. Ingen som er trans skylder en forklaring. Bare fordi noe har gått fort eller er uventet for noen andre, betyr ikke det at noen burde gjøre livet til noen av de som er trans vanskeligere enn det allerede er.

Gina her.
Sliter du med noe, eller kanskje du føler deg truffet etter å ha lest intervjuet? Snakk med noen du stoler på, eller en profosjonell. Det er ikke sunt å sitte med vondetanker, alene. Har du ikke lyst til å snakke om det kan du også skrive ned følelsene dine. Mange synes det er enklerre å utrykke seg med penn og papir enn å snakke.

Har du spørsmål eller ønsker du å ta opp et tema?
[email protected]
Instagram&Tiktok : Lazygirlaf
Facebook: Gina i farta.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.
Hå hå et til! 
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg