God 17. Mai og riktig god tirsdag for de som ikke ser så høytydelig på det. 

De store “offiselle” feiringen vi har i Norge synes jeg er kjempe kjipe. Det vet jeg flere synes også. Selv om følelsen av ensomhet ikke er lett å riste av seg, så finnes det mange ting å foreta seg istendefor å sitte hjemme å sture! 

I år har jeg blitt dårlig, så min plan er å bli sengeliggende, men om formen hadde vært bedre hadde jeg hatt på kjole nå. Jeg hadde brukt tid på å pynte meg og derretter tatt noen fine bilder. 
Selv har jeg ikke lappen, og i tillegg bor jeg langt unna sentrum. Derfor har jeg kjøpt inn is,I tillegg er jeg så heldig at solen skinner, noe som betyr at jeg kan ligge på plenen med en smoothie resten av dagen. (psst det blir grillmat også)
Selv om jeg er alene i dag betyr det ikke at jeg ønsker at dagen skal “være over”. Jeg gjør bare det beste ut av dagen. (Akkurat som julaften. Filmer, ingen pynting, digg pizza og masse øl)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hva kan du foreta deg? 
Først og fremst finn ut hva DU liker å gjøre på en normal dag.Gå turer? Kjøreturer? Grilling? Når du har valgt noen ting du liker, gjør dem. 

“Det er ikke så enkelt”
Jo, det er det. 

Liker du  å synge/drive med musikk? 
Bruk youtube, spotify etc og lag din egen karaoke mix. Finn en høytaler. Spør om noen sangforslag fra dine venner et par dager i forveien. Hør på alle før dagen er over! 

Liker du å drikke? 
Spander en litt bedre drink/øl/brennevin på deg selv i dag. Jeg sier ikke at du skal bli dritings og alt det der, men får du glede av en øl i sola og du er alene i år. Hvorfor ikke spandere en god øl på deg selv? 

Hva du ikke burde gjøre i dag 
sosialemedier

Utenfor snapchat så bryr jeg meg lite, men med en gang jeg logger på å ser flere av vennene mine sine bitemojier er sammen, det synes jeg er veldig kjipt, men når jeg legger vekk telefonen igjen så går det greit. Under hele dagen vil jeg føle en liten stikk av ensomhet i brystet, men hva så? Jeg tillater ikke en så fin sommerdag å glippe mellom fingrene mine, bare fordi jeg er litt ensom. 

Er du ensom i dag? 
Send meg en melding på instagram hvis du trenger noen å prate med ut dagen. 
@Lazygiraf

Hvem er Markus Andre Hovde? 
Han er en idrettsutøver fra Brumunddal som legger sjelen sin i alt han gjør. Fra ung alder visste han at kampsport er det han ønsker å drive med. Blod, svette og tårer er bare halvparten av jobben han har lagt ned.  Opptrening, operasjon og motivasjon er også gloser som passer inn.

Nederst i innlegget vil det være informasjon om kampsporttimer for intresserte.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

La oss starte fra starten. 
Kan du fortelle meg i korte trekk hva du husker fra barndommen din, som kan ha vært med å påvirke den du er i dag?

Jeg startet med kampsport da jeg var 3-4 år gammel. Det var mamma som satte meg i gang med det, og jeg har drevet med det siden
Først var det Taekwondo og  derreter sprette interessen seg til andre kampsporter.
Kickboksing, Kung Fu San Soo, MMA er noen grener som fanget min interesse.
Grunnen til jeg ble så intressert i kampsport er fordi: det var et sted jeg kunne slappe av og være meg selv. Allerede etter et par år begynte jeg å være med mamma på sine treninger (Kung Fu San Soo) også, som hjalp veldig på interessen videre.

Du har en eldre bror, inspirerte han deg treningsrelatert? 
Min bror og jeg var litt forskjellige under oppveksten. Jeg vil ikke si han påvirket meg i en stor grad på den fronten, fordi når jeg var på trening var han hjemme. 

Hva synes han om at du satser i MMA? 
Jeg tror han støtter det en god del, vi har egentlig ikke snakket så mye om det.

Hvor mange kampsporten har du vært innom? 
Det nærmer seg vel 6-7 kampsporter nå, hvor alle er med og påvirker MMA-satsingen.
Konkret hva han har drevet med:
Kickboksing, Taekwondo, Kung fu, Thai boksing, Bjj(brasiliansk jiu jitsu ) MMA.

Du har kommet langt og har mange mål foran deg. Du startet tidlig med innstillingen om å bli best. Barndommen din var fylt av trening i en tidlig alder, men er du fornøyd med oppveksten din? 

Jeg skjønte tidlig at det var forskjellige prioriteringer som måtte bli gjort, og trening ble fort fokus her, og det angrer jeg absolutt ikke på. For å bli best er det utrolig mye fokus, dedikasjon og trening som skal til, og om man nedprioriterer dette, blir man heller ikke best.

La oss spole noen år frem i tiden! 
Du bor i Oslo og du har bestemt deg for å satse. 
Det første jeg vil vite er hvordan går det med deg? 
(Psykisk og fysisk)

Jeg har det vel greit, tross omstendighetene. Jeg fikk Covid forrige uke,(01.02.22) så fysikken og helsa har tatt en hit, men det kommer vel sterkt tilbake vil jeg tro, det skal jeg i alle fall jobbe hardt for.
Uten om det jobber som kundekonsulent. Bedriften arbeider med litt forskjellige former for forretningsutvikling og vekst. Jeg trives i jobben min, I tillegg til jobben min så trener jeg to ganger hver dag.

Du har møtt mange kampsport utøvere, er det noen som har gjort et ekstra inntrykk på deg? (Hvorfor?)

Her er det to stykker jeg gjerne vil trekke frem. Først er det Kenneth Bergh, som er en profesjonell fighter. Han var en av trenerne min da jeg trente på Gym Ila. Han hadde et fint syn på kampsporten og hadde en fin måte å lære bort på. Jeg ser opp til han som fighter, og håper jeg får trent mer med han om ikke så alt for lenge.
Den andre jeg vil trekke frem her er hovedtreneren min, Bjørn Thele. Det er ingen som har påvirket meg mer innen kampsport enn han, og jeg hadde ikke vært i nærheten av der jeg er nå uten han. Jeg har ikke kommet i nærheten av så langt som jeg vil/skal, men uten han ville ikke noe av dette vært mulig uansett. Han lærte meg hvordan jeg kan sette sammen det jeg er god på fra de forskjellige kampsportene inn i én stil, og om jeg ikke hadde fått gjort det, hadde jeg ikke hatt noe i et oktagon å gjøre. Hadde jeg hatt mulighet til å gjøre alt på nytt, er det lite jeg ville endret på. En av de få endringene jeg ville gjort hadde vært å trene med han tidligere og faktisk ta til meg alt han hadde sagt fra starten av.

(Gina her)
Jeg vil bare skyte inn at Bjørn Thele er en fantastisk trener som kan bli funnet i Brumunddal. Hvis du er intressert i å satse i kampsport anbefaler jeg å sjekke ut: InFight Norge eller bla nederst på siden for info. 

Bjørn Thele om Markus som utøver:
Markus er lærevillig og selvdisiplinert. Han er sterk pådriver av egen læring og kreativ i sin utforming av figtherstil. Som person har han en god miks av ydmykhet og selvtillit som gir god grobunn for utvikling (på og utenfor matta). Man ser det i stilen hans også, den er i stadig endring og han er villig til å gå ut av komfortsonen for å lære nye ting.

Her er en video fra treningen dere: 
 

Du har fått skulderen ut av ledd en gang, hvis jeg ikke husker feil var det 2018?
Hvordan påvirket det deg? 
Kan du snakke litt om skadeomfanget, påvirkning den hadde på deg fysisk og hvor lang tid tok det før du var på bra igjen? Har du smerter nå / andre problemer? 
Tror du skulderen kommer til å ødelegge for deg en dag?

Jeg har faktisk fått skulderen ut av ledd 3 ganger. Den aller første gangen var på en MMA-trening for flere år siden. Jeg har operert skulderen og fått bygget opp igjen, men den blir nok aldri helt den samme. Jeg velger heller å ha troen på egen trening enn å ha troen på at skulderen min skal ødelegge for meg. Om jeg lar en bagatell som det ødelegge mitt håp om en karriere her, kan jeg like så godt legge opp med en gang, og det er ikke en mulighet. 

Har du noen gang følt for å gi opp? (Kan du forklare hvorfor hvis svaret er ja? Hvordan fant du gnisten igjen?
Jeg har selvfølgelig møtt en vegg en sjelden gang i blant. Det er ikke alltid like lett å finne motivasjonen igjen, så for meg hjelper det å tenke på hvorfor jeg i det hele tatt driver med det. Finne igjen det som gjorde at jeg bestemte meg for å satse og sette i gang på ordentlig. Om jeg gir opp, blir det mye vanskeligere for meg å gi mamma det jeg vil, og alle rundt meg det jeg vil.

Har du noen ord til andre som har skader som forhindrer dem i å gjøre det de liker? 
Om det er noe du virkelig vil gjøre, så finn en måte å jobbe rundt det på. Endre litt på treningen, finn deg folk med samme erfaring og del med de, finn veier rundt.

Hva er en av dine største drømmer? 

Jeg skal bli Champion. Ikke noe under. Jeg skal kunne leve uten bekymring, det er vel hovedmotivasjon og hovedmål. Et liv uten bekymringer som jeg kan kontrollere. 
 

Hvordan skal du nå målet og hvor lang tid tror du det vil ta deg?
Jeg skal jobbe kontinuerlig og hardt akkurat som jeg gjør nå. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men det har ikke så mye å si heller. Jeg vil ha et belte rundt livet ila. et par år, og så et nytt et innen noen år etter det, og sånn tenker jeg å fortsette.

Kan du forklare kort hvordan du har  kommet dit du er? Har du samlet noen medaljer på veien? (Hvor mange og hvilken plass?) 

Jeg har konkurrert en del, noen kamper her og der og turnering. Akkurat nå er min record 7-1, hvor det ene tapet er en MMA-kamp i england, noe jeg tenker å gjøre noe med om en måned. 

Er det noe du ønsker å fortelle/ si til leserne?

Om det er noe du virkelig vil gjøre eller faktisk vil satse på så syns jeg du skal prøve. Det er mye bedre å prøve og finne ut om det funket eller ikke, enn å sitte å angre på at du ikke prøvde og lure på om det hadde gått.

Informasjon om trening og tilbud til deg som bor i Brumunddal området. 
(fra Bjørn)

Holder til ved Fønix og Mudo Brumunddal. Jeg holder gruppetimer for både nybegynnere og viderekomne i MMA og privattimer for konkurranseutøvere og entusiaster fra hele innlandet. 
Kan nås via mail: [email protected] eller instagram: @infightnorge 

I dette intervjuet snakker jeg med en som biologisk er født kvinne, men føler seg utilpass i egen kropp. Vedkommende har kommet ut som trans og takket ja til å bli intervjuet. Vi får et lite innblikk i hvordan det er å være trans via hans øyne.
For sensetive lesere anbefaler jeg å krysse ut. Denne personen snakker om vonde følelser som kan aktivere triggere. Vi går inn på tema som: mobbing og selvhat

Siden du skriver som annonym, ønsker du dele noe om deg selv?
Alder,bosted, hobbie eller noe annet?
Jeg er født i 2003 og oppvokst i Brumunddal. I 2020 flyttet jeg til Hamar. Hobbiene mine har i alle år vært dans. Klassiskbalett spesielt, men jeg har gitt meg nå. For tiden leser jeg en del. Spesielt DC comics. Slade wilson/deathstroke er en av mine favoritt karakterer. I tillegg er jeg glad i krystaller.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi starter fra starten

Du er biologisk født jente, men du har endre navn og pronomen. Mange har en tankegang at du en dag bestemte deg for å være gutt, men det er ikke sant.
Kan du fortelle litt om hvordan du har følt deg som barn/ungdom og frem til du kom ut?

Først å fremst: jeg har autisme.
Sosiale regler som gjelder kjønn og språk har alltid vært vanskelig for meg å skjønne. Jeg følte meg som meg selv, og når folk sa i barnehagen og tidlig i skolegangen at sånn jeg følte meg betydde at jeg var jente, tenkte jeg ikke så mye over det før jeg kom i puberteten. Jeg stusset likevel på noen ting. F.eks når folk sa «du må bruke kjole», tenkte jeg ikke så mye over det, men hvis folk sa «du må bruke kjole fordi du er jente».Det fikk meg til å reagere, fordi det veldig lite mening for meg. Når folk sa jeg kunne eller ikke kunne gjøre ting basert på kjønnsroller. Så jeg følte at noe var galt, men hadde ikke kunnskap eller ord til å skjønne hva. Når jeg kom i puberteten følte jeg veldig på at alt var veldig ille. Kroppen forandra seg.  Guttene i klassa begynte å kommentere på alle jentene, og alt var veldig kaos for meg. Jeg følte hver gang noen kommenterte på meg, skrek alt i meg NEINEINEI.

Når jeg var 10/11 måtte jeg klippe håret rundt øret pga hadde en infeksjon som ble irritert av håret. Folk begynte å spørre om jeg var jente eller gutt. Hver gang jeg svarte jente føltes det ut som om noe i meg røk.  En dag  svarte jeg: gutt. Fordi jeg begynte å bli lei  at folk spurte. Det føltes riktig å si gutt, som var ganske skummelt å føle på.
Familien er veldig religiøs (Kristne) og jeg hadde en trans bestemor. Jeg visste hva folk sa om henne. Bestemoren min kom ut da jeg var 4år, så jeg visst om hu en god stund. Det var vanskelig å skjønne hva som føltes galt med meg, men jeg begynt ikke å skjønne det før jeg var typ 14-16. Jeg hadde en misstanke når jeg var 10-12 år.  Da jeg var 12 var jeg ganske sikker på at jeg var trans, og brukte de neste 3 årene på å prøve å akseptere meg selv. Det var ganske vanskelig siden vi ikke hadde noen kontakt med bestemoren min som var trans og jeg visste ikke hvorfor.
(trodde det var fordi hu var trans, men lærte senere at det handlet om arv)
Resten av familien min og miljøet jeg vokste opp i viste tydelig misnøye til alt som hadde med LGBTQIA+. Jeg kom ut som biseksuell når jeg var 14år, for å teste hvordan folk så på det. Jeg fikk masse negativitet tilbake. Fra familie og venner. Likevel, bare et år senere da jeg var 15 bestemte jeg meg for å komme ut som trans. Jeg hadde hatt noen veldig vanskelige år med masse skam og traumer og ville få det overstått.

Dagen jeg skulle komme ut.
Jeg kom opp fra rommet mitt og skulle si det til moren min Det  første hu sa før jeg rakk å åpne munnen min var: broren din har kommet ut som trans, og at det bare var for oppmerksomhet. Hu sa mye annet negativt også, men alt jeg hørte var at jeg var «feil». De neste to og et halvt årene brukte jeg på å hyper feminisere og seksualisere meg selv for å bevise at jeg tok feil.  Det var helt jævlig, og dissosierte det meste av dagene. Broren min fikk lite støtte av familie og venner og jeg hørte hva alle sa, og visste de kom til å si det samme om meg. Jeg var relativt *androgyn da jeg var unge, men fikk et veldig usunt forhold til femininitet og spessielt håret mitt. Samtidig nektet jeg å spille jenteroller når jeg gikk på teater, og kjempet for å spille prins eller natur i balletten. Jeg klipte det langet håret mitt kortere like før eller rett etter pandemien startet, og det var en enorm lettelse. Samtidig var jeg livredd, fordi jeg var redd folk skulle se at jeg var trans. Så jeg farget det i panikk, og hadde noen måneder med overtenking om alt. I januar 2021, kom jeg inn på et rehabiliteringssenter for den kroniske sjukdommen min. Der fikk jeg en pause fra alt det jeg hadde hjemme, og innså at jeg kunne ikke leve som jeg gjorde. Hadde allerede tenkt og prøvd å ta livet mitt flere ganger, og visste det var bare sånn det kom til å ende hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg kom ut til familien min først, så lærerne mine, dermed de nærmeste vennene mine og klassen, og til slutt «resten av verden» i februar 2021.
Viste du tegn som liten at du ønsket å være noen andre?

Jeg tror det tydeligste tegnet var at jeg prøvde å være *androgyn, og nektet å spille jenteroller da jeg gikk på teater. Jeg prøvde å ta opp at jeg ikke følte meg tilstede eller okey på jentedoer/garderobe, men var ingen som skjønte hva jeg prøvde å si.
* (Androgyn= tvekjønn)

Hvordan har det vært å vokse opp som kvinne? 
Garderobe, kjønnsroller i hverdagen, er det noe du ikke kunne gjøre fordi du var jente? Var du mye med gutta?

Det var helt for jævlig. Jeg følte meg ekkel og at jeg ikke burde være til stede. Jeg hadde ca like mye jente og gutte venner men etterhvert ble jeg redd for at folk skulle tro jeg var trans hvis jeg hadde flere guttevenner, så holdt meg til jenter. Samtidig er jeg veldig feminist, og kompenserte frykten min med det. Ingen kunne si jeg måtte eller kunne ikke gjøre noe fordi jeg var jente. Samtidig fikk jeg mye hat på en måte? Fordi jeg danset ballet og jaktet. Eller ikke brydde meg så mye om utseende (femininiteten) som jentene i klassa.

Jeg kjente deg som kvinne og året etter kom du ut. For meg er det intressangt å få frem tankene/følesene dine. På et år gjorde du en stor forandring. Det må ha vært skummelt, intenst og kanskje forvirrende til tider?

For meg var det værste å komme ut, og det var også den største forandringen. Men det er egt ikke «stort». Jeg byttet navn og pronomen og klesstil. Det er egt en relativ liten forandring når man først tenker på det. Alt annet gikk veldig sakte. Jeg fikk ikke hormoner før ett år etter at jeg kom ut, og det er likevel mange år fortere enn andre, bare fordi jeg gikk privat i stedet for riksen. Noe annet er at folk sier fortsatt feil navn og pronomen.

Hvordan er forholdet ditt med Familien? 
Har det endret seg etter at du kom ut? (Noe spesielt de evt gjør bra/dårlig du vil fortelle om?)

Foreldrene mine prøver å støtte meg, men merker faren min sliter veldig med å akseptere det.Mange i familien min har flere tanker og meninger. Noen av dem prøver fortsatt  å endre meg «tilbake»  Det beste man kan gjøre er bare å høre på den som er trans eller jobber innenfor det, og ikke alle andre (politikere, religiøse folk osv) .

La oss spole litt frem til nå tid

Mange er trangsynte, og mange stiller spørsmål fordi de genuint lurer. 
Hvilket spørsmål burde vi styre unna?
Hvilket spørsmål har ovverasket deg mest?
(negativt og positivt)
Er det et spørsmål som har satt inntrykk på deg/fått deg til å tenke?

Aldri spør om hva man skal gjøre med kroppen. De månedene etter jeg kom ut spurte folk «skal du fjerne puppene» «skal du operere så du får pikk» «skal du ta hormoner» og det er veldig privat og upassende å spørre om. Fikk spørsmål både fra de som kjenner meg og folk som nesten ikke visste hvem jeg. Jeg hadde aldri spurt cis folk om de skal ha silikon i bryster, ta ekstra hormoner fordi de er for korte, om de burde trene for å få en mer maskulin/feminin kropp osv. Folk skjønner at sånn spørsmål er upassende, men når folk er trans er det som normene ikke gjelder.
Det er ganske fucka. En annen ting jeg ikke liker: hvorfor tror de som ikke er trans de kan uttale seg om translivet? Du/dere vet ingen ting om hvordan jeg føler meg, med mindre du er trans selv
Noe av de viktigste tingene å tenke på er at for den som er trans, det her foregått i flere år (mest sannsynlig). Bare fordi det går «fort» for de rundt den som er trans, gir det ikke noen rett til å si at den som er trans ikke må skynde seg, at der spiller ikke så stor rolle, man kan ikke gå så fort frem. Det er bare egoistisk og slemt. Samme med å si at når man kommer ut må man «forvente motstand». Den motstanden er dødstrusler, voldtektstrusler, andre voldstrusler og at det faktisk kan skje. Folk tror de som er trans ikke kom ut før nettopp pga de vet mange kommer til å være djevler mot de.

Hvordan er skolehverdagen din?

Du møter folk som kjente deg som en annen. Respekterer folk deg føler du? (hvorfor/hvorfor ikke?)

Jeg byttet skole fordi de i klassen min ikke respekterte meg og la igjen lapper om meg som «gå og dø, jævla transe» osv, samt spredde rykter og kommenterte på kroppen min etter jeg sa hva som var greit å si eller ikke. På den nye skolen min er det ingen som kjente meg da folk trodde jeg var jente, men de vil ikke respektere meg uansett. Jeg blir aldri kalt han og Julian, bare hun og Julie, julia, juliane, juliana. Noen har funnet ut av *deadnamet mitt, og bruker det i stedet for. Får heller ikke noe hjelp av de fleste lærerne til å slå det ned.

Deadnamet=Fødenavnet hans.

Jeg vil gjerne få et lite innblikk i kjærlighetslivet ditt! 

Da er første spørsmål og du har en kjæreste. (kjønn?)
Har ikke kjæreste

Hvis svaret er nei, har du lyst på en kjæreste? 

Ja, har det, men er veldig vanskelig å finne noen som respekterer meg, spesielt på det stadiet i transitioningen min som jeg er nå.

Hvordan går du frem når du er på jakt? Er det en spesiell app? Er du ærlig fra starten av om deg og dine valg? Har du vært på en date der vedkommende forlater deg grunnet sannheten? 

Føler du det er vanskelig å finne noen som ser forbi kjønnet ditt og ser deg? 
(gjelder når du var “kvinne” også) 

I starten var jeg på flere dating apper, bl.a. Tinder, Grindr, bumble, cupid osv. Det er nesten ingen som tror noe annet enn at jeg er trans, så trenger ikke tenke på om jeg skal si noe om det eller ikke. Folk sa enten at jeg skrev inn feil på kjønn og navn eller så sier de at de skal vise meg at jeg fortsatt er jente, smh. Igjen så er det mange som sier noe lignende som «det er sexy at du er trans» som bare føles ekkelt å høre. Samme med «jeg er ikke homofil men jeg kan ha sex med deg siden du ikke er heeeeelt gutt;)» og tror det er et kompliment. Veldig mange som er bicurious eller «for det meste straight» som vil date/ha sex med meg fordi det er «trygt». Har snakket med veldig mange, men har ikke vært en eneste en som ikke har fucket opp og vist at de egt ikke ser på meg som gutt og egt ikke respekterer meg.

Har du noe du ønsker å si som du ikke føler jeg har fått frem i intervuet?

Vet det er mye jeg har tenkt på før dette intervjuet men kommer ikke på noe mer nå. Du kan godt spørre hvis der er noe som ikke ble forklart godt nok.

Tilslutt: har du noen ord til leserene? 

Mange foreldre sier det er viktig å stille kritiske spørsmål til barn som er trans, men det er bullshit, Det viktigste er å støtte, siden de som er trans får nok kritiske spørsmål fra leger, psykologer og evt de på riksen fra før av. For ikke å snakke om de som tror de har en rett til info bare fordi noen er «annerledes». Og det er en annen ting. Ingen som er trans skylder en forklaring. Bare fordi noe har gått fort eller er uventet for noen andre, betyr ikke det at noen burde gjøre livet til noen av de som er trans vanskeligere enn det allerede er.

Gina her.
Sliter du med noe, eller kanskje du føler deg truffet etter å ha lest intervjuet? Snakk med noen du stoler på, eller en profosjonell. Det er ikke sunt å sitte med vondetanker, alene. Har du ikke lyst til å snakke om det kan du også skrive ned følelsene dine. Mange synes det er enklerre å utrykke seg med penn og papir enn å snakke.

Har du spørsmål eller ønsker du å ta opp et tema?
[email protected]
Instagram&Tiktok : Lazygirlaf
Facebook: Gina i farta.

For meg er bursdagen en rekke mørke dager som faller på den 16.03 hvert år.
Mitt største ønske har alltid vært å ha en fin feiring. 2 av 22 forsøk har jeg sluppet å  være lei meg og ensom på bursdagen min. Mange har sikkert allerede sluttet å lese å synes dette er tull, men for meg er det virkligheten og er sårt tema.

Jeg er adoptert så å lære seg norsk kom ikke naturlig for meg. Når de andre ungene lærte mer avanserte ord satt jeg igjen med nivå 1 og fortsatt strevde meg igjennom første side. Tror dere jeg var populær? I barnehagen ble det bestemt at det ikke var noe poeng å feire meg, fordi jeg kan ikke norsk og ikke har jeg venner.
Jeg tror min første bursdag var i 2 klasse. Venner hadde jeg fortsatt ikke, så vi inviterte hele klassa. Hukomelsen er litt øderlagt, men alt jeg husker var at det ble en katastrofe og jeg ble kjeftet på å bedt om å roe meg ned flere ganger. 
Siden jeg ikke klarte å oppføre meg ble det ALDRI en barnebursdag igjen. 
Jeg trodde ikke de mente det bokstavlig.

Grunnet mangel på bursdag har jeg fått et rart forhold til dagen min. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Personlig har jeg ikke så mange venner fordi jeg fokuserer på å ta vare på de få jeg har. I tillegg er vi voksne (på papiret) og livet kommer i veien for mange, men jeg er oppvokst under kontroll. Å kunne løsrive meg å planlegge noe SELV betyr mye for meg. Hvis du ikke er oppvokst i et kontrollerendehjem, kan det være vanskelig å skjønne følelsne jeg sitter med.

Barnet inni meg fikk aldri en mulighet til å være et barn.Alt jeg gjorde ble hakket på. Klærne, sminken, tomboy, for mye energi, dansing etc.  Jeg er en voksen som jager etter barndommen jeg aldri fikk. Mange synes jeg er så voksen av meg. Jeg er ikke voksen. Jeg er dressert til å reagere på den måten. 

For meg er denne dagen noe jeg vil markere. Ikke fordi jeg MÅ feire bursdagen min, men barnet i meg trenger sårt å vite at noen vil feire meg.

“Et sunt sinn er en sunn kropp” sa danselæreren til meg, og jeg er helt enig.  

Hvis det er kaos i hode ditt, kan jeg love deg at det er kaos i livet ditt. Ved åprøve å balangsere disse vil de beste resultatene dukke opp.
I dette innlegget deler jeg mine hemmeligheter for en confident boost de dagene jeg ikke føler meg helt på topp.

Speil speil på veggen der, hvem er vakkrest i landet her?

wow ! les før du himler med øynene! Jeg vet alle sier dette, men det funker i det lange løp.
Siden jeg kom til Norge har jeg hørt at jeg må bli lysere for å bli attraktiv, mindre pupper, gå ned i vekt, gjøre ditt, gjøre datt. Fra liten av måtte jeg gjøre andre glade ved å endre meg selv.
I 2klasse begynte de eldre ungene å kalle øynene mine for neger øyne siden de så svarte ut som sola ikke skinnte på de. Å bli mobbet gjør noe med selvbilde ditt. Du starter å tro på det som blir sagt og du blir rolig brytet ned til et skal av deg selv. I flere år hatet jeg meg selv, øynene mine, hudfargen min. Min eksistense generelt. 

“Så fine øyne du har”  .
Det å gå forran speilet, se seg selv i øynene og si høyt “du har pene øyne” er noe av det vanskligste jeg har gjort, men det blir enklere.  Det er over 10 år siden jeg startet å komplimentere meg selv i speilet. Det har mildt sagt gitt resultater for meg. Nå kan jeg se meg selv i speilet, og hvis negative tanker dukker opp så lar jeg de gode overstyre.Start i det små for endre negativ tankegang. Ikke gi opp fordi du ikke ser resultater dagen etter på.

PHOTOSHOOT
med en venn, eller deg selv!
Hvis du følger meg på sosialemeder kan random fotoshooter dukker opp i hytt og gevær!
Du MÅ ikke poste bildene hvis du ikke vil, men det er fint å ha en mappe med hemmligheter. Psst, pass deg for hackerne.
Insta/Lazygirlaf

Negativ bullshit og rytkespredning 

Kutt ut mennesker som drar deg ned og bærer på negativ energi. Jobb heller med deg selv, enn å sitte fast i en ond sirkel av hat.
Referer til innleget “jeg er glad jeg er kvitt dere” ‘

Når de rundt deg snakker så mye piss om andre mennesker, trust me. De snakker piss om deg å. Løp.

Din ting
Har du en hobby? Alle burde ha en form for hobby. Noe som kan utfordre deg mentalt, kreativtit eller fysisk. Ved å ha en hobby som utfordrer deg på en av disse områdene vil du lære skils som kan komme til nytte senere i livet. F.eks startet jeg å danse/kampsport trening av en alder av 5-6år. Jeg fant min ting  og holdt fast i flere år. Nå er jeg 22år og har undervist hos Mudo i taekwondo, jeg har eget firma jeg underviser dans og via firma mitt har jeg lært LATTLIG mye om papirarbeid og “voksen ting”.
Min hobby er i stadig progress for forbedring, hva med deg?

Jeg lever etter noen enkle regler
1) Vær mot andre som du vil de skal være mot deg.
eks: jeg er ikke bestevenn med alle på arbeidsplassen, men innen shiftet mitt er over skal jeg ha sagt hei til alle. Hvorfor? Fordi jeg ønsker å bli sett, det minste jeg kan gjøre er å se deg.
Det er faktisk overraskende mange som ikke sier Hei. Hva skjedde med respekt for de rundt deg?

2) Jeg sier alltid i fra før det går for langt.
Jeg har en strikk som kan bli tøyd relativt langt før det ryker, men det betyr ikke at jeg tolerer å bli tråkket på. Hvis du går meg på nærvene så liker jeg å si i fra. Fordi å svelge kameler i et vennskap kan fort by på problemer.

Jeg hadde ei venninne som aldri kom tidsnok og aldri sa i fra før det hadde gått minst 3t.
Alle har tidssurrehoder av venner, men det er en forskjell på å komme forseint å gi blanke faen i andre sin tid.

Du sårer følelsene mine er en fin settning å starte med. Om vedkommende reagerer med frustasjon / sinne med en gang så vet du hvor du har de.

3) Jeg prøver så godt jeg kan å gi blanke faen i andre sine meninger om meg.

Alle har meninger om noe, og dessverre har jeg møtt nok mennesker meg negative meninger. En dag lærer du å ta bomull i ørene.

Likte du innleget?
Hjep meg gjerne å nå flere ved å like/dele
Tusen takk <3

Før vi starter, husk at dette er del 2.
Del 1: https://miniblogg.no/lazygirlaf/137641/du-er-saa-plagsom-jeg-er-meg-kjeften-din.html . 
Her for dere lese intervju med Mathea&Gabriel.  I intervjuet ser vi nærmere på hvordan ADHD påvirker deres hverdag.

Når du er i et forhold er det viktig å finne på ting. Sammen.  
I et forhold er lett å bli komfortabel med partneren, noe som kan gjøre det enkelt å velge sofaen over den du er glad i. Hold gnisten i gang, eller så ender dere som mine forhold. (fun fact. det gikk ikke så bra)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Personlig liker jeg å finne på noe nesten hele tiden. Det kommer fra energi kickene som plutserlig slår inn. Å bli ignorert eller ned prioritert fordi “vi ses hele tiden” og derretter sitt på telefonen i 2timer. Da blir sinnet mitt aktivert, og det har ført til noen krangler. 
Har du noen gang ventet på en du er glad i skal bli ferdig på jobb? Du kjenner deg kanskje igjen i:
jeg er glad for å se deg, men du er sliten og stjeler energien fra meg, men jeg skjønner du er sliten, men jeg har ikke igjen energi når du er klar, men du skal få sove, men kan vi snart finne på noe? Forresten HEY

Det er ikke lett å date noen med ADHD på grunn av mange ting. 
Humørsvingninger&ekstremreaksjoner er kanskje det mest slitsomme for mange.
Jeg har skrevet noen eksempler på mine overreaksjoner nedenfor.
Hopp over eksempler om du ønsker å fortsette å lese innlegget.

Eksempler på ekstrem reaksjon 
Sminkekatastrofe (sinne)
Jeg skulle på fest og hadde på meg en lilla kjole. Tema var casino og da skal du være litt ekstra. Dessverre svertet øyeskyggen under øynene og det så ut som jeg hadde fåt juling. Jeg følte meg ikke vakker og et monster i hode mitt tok over. Uansett hva jeg gjorde ble jeg mindre og mindre vakker og sinne inni meg hjalp ikke på situasjonen.
Lang historie kort: jeg knuste maskaraen min, grein i 40 minutter å oppførte meg som et barn. Typen snakket ikke til meg, men lette etter en ny maskara og øyeskyggepallett. Da han fant det la han det i fanget mitt og ba meg prøve igjen. 
Jeg oppfører meg ikke som en dirttunge fordi jeg vil, men jeg blir så fortvilt. Hjernen bare reagerer og det blir for mye. PANIC PANIC PANIC

Hvorfor griner jeg når favorittsokken min er borte?
Dette høres dumt ut, men signaturen min er å ikke ha matchende sokker på meg. Sjekk ut et par videoer på IG eller facebook så vil du se hva jeg mener. Dessverre er det noen dager jeg trenger matchende sokker fordi jeg skal noe. MEN HVOR ER MINE MATCHENDE SOKKER? Stresset sprer seg i kroppen fordi  jeg har planlagt å bruke mine grønne sokker. Men hvor er de? HVOR ER DE? Panikken sprer seg og tårene begynner å forme seg i øyekroken. HVOR ER DE sier jeg en siste gang før jeg synker til gulvet å lar tårene trille. Hvorfor er jeg så lei meg? Fordi jeg planla en ting og for meg var det viktig. Dette er en ekstrem versjon av overreaksjon, men det kan se sånn ut.
Og det er helt greit! Det er ikke flaut å føle, men er det et problem burde du oppsøke noen. 

Det morsomste er at humørsvingningen er 1 av 100 ting som kan bli problematisk. 
Noen ting jeg og mine venner ønsker at du skal vite før du dater en med ADHD:

1) Vi er ikke sint på deg, men situasjonen. 
 >(ekstremreaksjon) <
Trykk her for fine tips for å unngå sinne
 

2) Jeg ser deg kanskje dypt inn i øynene, men hva sa du? (zoome ut) Selv har jeg ingen tips å komme med på dette punktet. Jeg zoomer ut hele tiden.  

3) Selvfølgelig kan jeg tine opp kyllingen. (Skulle ikke vi spise tomatsuppe i dag?) 
 > (korttidshukomelse/ jeg kaller det loka)  < Trykk her for tips til å utføre dagens arbeidsoppgaver

4) Vi trenger å bli stimulert. MYE
For oss er det ikke alltid “sunt” å kjede seg. Alle reagerer forskjellig, men jeg blir ekstremt lei meg hvis jeg kjeder meg. Dagen min blir ødelagt i flere timer og det blir ekstra vanskelig å motivere seg selv til å gjøre noe. Derfor liker jeg å ha noen aktiviteter klare på forhånd. Som f.eks i dag er det nydelig vær. Når kjedsomheten pirrer i underbevisstheten min så går jeg å tar på MINI-SKI. Wohoooo!  

Folk med ADHD trenger å bli stimulert. Stimulering kan skje på forskjellige måter. Veldig mange har en form for kreativ go to aktivitet som f.eks videospill, tegning/sying, dansing, tur gåing. Det kan også være sosial kontakt. 
Skriv gjerne til meg hvordan du liker å få ut energien din på.

Stimulering av hjernen skal vi lese mer av i et annet innlegg! Følg meg

Du har lest om utfordringene ved å date oss, men hva er positivt? 
1) Vi er alltid klare for å ha det gøy (morroklumper)
2) For oss er det vanskelig å skjule følelsene våre. Du blir nok drøsset ned med kjærlighet. Tro meg. 
3) Du vet aldri hva som kommer ut av munnen vår! Kanskje vi deler for mye info om sex livet vårt, eller kanskje jeg forteller deg om et ekorn jeg så tidligere i dag? INGEN DAGER ER LIKE
4) Lær deg å hold deg unna oss når vi har hyperfokus. Da for vi mye gjort. NB; ikke gi oss tips hvordan utføre oppgaven bedre. Det er demotiverende og plutselig gidder vi ikke å fortsette oppgaven. 

Har du flere punkter du føler skulle vært skrevet opp? Eller kanskje du har noe på hjerte? 

Du finner meg her:
Facebook / Gina i farta 
Mail: [email protected]

For mange kan det være vanskelig å finne tid til alt som skal gjøres i løp av 24t. For folk med ADHD er ikke utfordringen å finne tid, men starte. 
Å gjøre husarbeid i seg selv er kjedelig, men les videre om du ønsker noen gode råd for å komme deg igjennom oppgavene.

Personlig må jeg innstille meg på husarbeid. Høy musikk og en belønning til meg selv er det første jeg tenker på. Hva jeg setter på varierer, men volumet er alltid høyt. 
“Belønning” 
Jeg må gi meg selv en grunn til å rydde, hvis ikke klarer jeg fint å utsette det. Hva en belønning er varierer.

Eksempler på belønninger:
1) Jeg rydder i minimum 20min og deretter ser jeg en episode av en serie jeg liker.
2) Når jeg har ryddet stua ferdig har jeg plass til å trene. 
3) I kveld får jeg besøk og jeg ønsker at kjøkkenet, stua og badet skal se greit ut til de kommer. Belønninger er følelsen jeg får av å utføre oppgaven. 

Hvorfor er det viktig å belønne seg selv? 
Hvordan oppdrar du en hund? Med godbiter. Når du lærer hunden triks og gir den godbit assosier de oppgaven med noe positivt. Gir du deg selv en belønning når du er ferdig vil du også starte å assosiere oppgaven med noe positivt istedenfor en kjedelig oppgave. Har du ADHD er dette et tips jeg anbefaler å teste ut. Dopamin er et stoff folk med ADHD sliter med å produsere nok av. (Lykkehormon). Distraher hjernen ved å utløse dopamin før du blir for sint. Eller kjeder deg og vil gi opp.
Forresten, sett på en vekkeklokke som ringer etter en tid.
Pause er viktig.